Anmeldelse O-boka: Nytt familiealbum med samme kurs

«Du får historiene i O-boka 2024»

Over: Coverfoto O-boka 2024.

Anmeldelse: Jens O.Kløvrud

Visste du at 90-årige Arne Vidar Foldvik fra OK Nidarøst jager verdensrekorder på skøyteisen? Visste du at i Finnmarksbygda Neverfjord er halvparten av innbyggerne o-løpere - eller at «foreldreskygging» har vært nøkkel for rekruttopplæringen i Røyken?

Du får historiene i O-boka 2024 som nettopp er i mål. Som vanlig etter stødig kompasskurs ved Erik Borg og Vidar Benjaminsen.

Kursen har vært den samme siden 2003 da duoen – en journalist og et klubbfyrtårn - lovet at O-boka skulle komme på tampen av hver sesong, speile o-idrettens bredde og være ei bok for de som ønsker å samle minner.

Den første boka kom med Simone Niggli som naturlig cover. 

Da hun tok fire VM-gull på hjemmebane i sveitsiske Rapperswil i 2003, var Kasper Harlem Fosser og Jørgen Baklid fire år gamle. Siden har store o-navn som Hanne Staff, Mari Fasting, Anne Margrethe Hausken Nordberg og ikke minst Olav Lundanes preget O-bokas forside. De siste årene har verdensener Fosser vært en naturlig coverboy fire ganger. I årets utgave får Baklid æren.

Sølvvinneren fra VMs knockoutsprint, med fire VM-gull på sist vinteres ski-O-VM, fortjener såvisst hedersplassen. En utøver som også bør stå høyt oppe på lista når Egebergs ærespris skal utdeles.

Gjennom de 22 utgavene siden debuten i 2003 har coveret aldri blitt tilgodesett til «bredden» i o-familien. Og det er helt greit, tenker jeg. Våre verdenstopper har fortjent æresplass i den årlige boka – og resten av o-familien skjønte allerede fra bok nummer en at her var det god plass også til dem.

For O-boka speiler virkelig bredden i o-familien. Det har vært Borg/Benjaminsens mål – og det har vært O-bokas styrke.

O-boka er på mange måter et familiealbum. Om du har samlingen stående i bokhylla, har du også det meste av o-historien lagret fra 2003. Ikke minst et resultatarkriv fra de viktigste løpene for eliten, ungdommen og veteranene.

Bortsett fra at vi plasserer 2024-utgaven sist i rekken av de 21 andre i bokhylla – hvordan skal den sammenliknes med  de andre?

På mange måter i samme haugen.

For 22-utgaven byr ikke på noen overraskende nyvinninger.

Likevel er det lett å la seg imponerende av Erik Borgs evne til å snappe opp småhistorier – både fra toppene og de som «bare» er en viktig del av o-familien. Å snakke med folk er viktig – også for en skrivende.

For Erik Borg er entusiastisk med blokka, har tillit og får historiene. Også de mer personlige. Det er viktig for resultatet.

I denne utgaven får vi vite mer om «hovedpersonen» Jørgen Baklids treningsprinsipper.

Vi møter 15-årige Odin Øysteinson Østby fra Hamar som ladet opp til O-festivalen med ultra-løp, 16-årige Mathias Reinertsen Leroyer som har vunnet Hovedløpet fem ganger og kan bli en kandidat til cover på O-boka om noen år – og kjærligheten som gjorde at ranværingen Yngve Skogstad flyttet til Kvikne etter sin jobb som karttegner i fjellbygda.

Dette er bare noen. Og flere av de gode, viktige og små historiene fra kretsene er det ildsjeler rundt om som serverer O-boka. Ikke tilfeldig – de har tillit til O-boka.

Helge Bovim – o-skribenten men kjennskap til historien fra ganske mange år tilbake, er heldigvis på plass også i denne utgaven. Nå fra reiser langt utenfor Østfold.

Bovimsen tar oss med på tur med gressenker og gressenkemenn på o-tur i Kaibien. Han lar oss bli kjent med argentineren Gerardo som plutselig ble kartmaker – og vi blir med i Nansens fotspor på o-tur til Grønland der vi får en historietime fra Erik Raude, til Fridtjof Nansen og danske Olav i H85.

Og bildene. Et familiealbum skal ha bilder. Og det har O-boka. I bøtter og spann.

På sju sider fra O-festivalen kan vi telle 355 o-ansikter fordelt på 77 bilder. På de 256 sidene er det over 900 bilder – alle med navn. Det i seg selv er imponerende. Ansiktene har vi ikke telt, men det blir raskt 3000. Da har du gode muligheter for å finne deg selv i O-boka.

Så hva kunne jeg ønske meg til neste år utgave?

Veldig mye av det samme, men: Mer bruk av gass og brems.

For gjennom de 256 sidene går det meste på samme turtall. Tilsammen blir det litt monotont når du blar igjennom. Jeg savner noen stopp. Noen prioriteringer som er synlige ikke bare som en «litt» lengre sak, men også i bildebruken. Det ville helheten være tjent med.

Om det var lagt til ytterligere 10-20 sider, ville det vært mulig.

Da kunne blant annet det gode bildet av Baklid-gjengen som starter boka, få enda bedre plass og satt farten på O-boka tydeligere.

Underveis er det flere gode muligheter til tydeligere stoppunkt.

Vi blar på et vis kjapt forbi EM der Eirik Langedal Breivik fikk sitt internasjonale gjennombrudd og gjør en av sesongens største prestasjoner.

At verdensener Kasper Harlem Fosser denne gang blir nesten borte i småskogen, er for så vidt greit om vi tenker at han er omtalt grundig i flere år.

Gjennom et helt år er det mange naturlige nedbremsinger. Ved å utnytte flere av disse, ville også småstoffet blitt tydeligere. Vi ville stått igjen med en bedre miks.

Men for all del: Jeg hyller igjen Erik Borg og Vidar Benjaminsen for at de hvert år gir oss alle disse gode historiene.

Er du o-løper bør du så avgjort skaffe deg den – enten på Blodslitet i helga, eller før jul.

Jens O. Kløvrud